Venner søkes

Klikk for stort bilde

Ensomhet er blitt et samfunnsproblem, også i Eidskog. Hva var vel mer naturlig i folkehelseuka enn å invitere Steinar Halleland, som selv har kommet seg ut av ensomheten i tillegg til å ha hjulpet mange flere tusen med sosialisering.

Jeg møter overraskende mange i kommunen som er ensomme. Det er like viktig å sette fokus på psykisk helse som fysisk, sier Marit Høvik i bygdas frisklivssentral.  Man kan være så sprek man bare vil, men likevel ikke ha det bra, - hvordan er det med helsa da?

Kan vi løse gåten?

- Klikk for stort bildeSom prest få man lov til å komme hjem til folk ved visse anledninger, sier sogneprest Bettina Eckbo. Da kommer jeg ganske tett på, og folk prøver alltid å vise den gode sida, men det skinner ofte gjennom hvordan de har det. Alle mennesker kjenner til tide på en ensomhetsfølelse. Jeg er enslig og kjenner at alenetiden ikke er like god bestandig, mens andre ganger er jeg veldig glad for at jeg disponerer tiden som jeg vil. Hva er det som gjør det? Jeg er jo den samme. Hva gjør at man blir ensom?  Man blir overlatt til seg selv, man blir ikke invitert til noen, ingen bryr seg om deg, jeg har bruk for dere, men dere har ikke bruk for meg, følelsen av tap av mennesker eller fellesskap, tap av helse… Jo, lista er lang. Jeg håper vi sammen kan løse gåten ensomhet, sier sognepresten.

 

Avvist

Steinar Halleland fra Stavanger ble kjent i hele landet da han ble nevnt i Kongens nyttårstale og rett etter havnet hos Lindmo på NRK i januar 2013.                                                                                          
- Jeg er litt stolt over dette, sier han og setter på klipp fra hendelsene. Når Kongen nevner deg, da har du gjort noe bra for Norge. 
- Elendigheten begynte da jeg kom som voksen til Stavanger etter å ha fått ny jobb. Jeg kom fra Stord hvor jeg hadde bodd i 30 år. Jeg var kjempeheldig, for jeg fikk både jobb og leilighet samme dag som intervjuet fant sted. Alt fungerte veldig bra på jobben, - jeg traff masse kjekke folk i starten. Etter endt arbeidsdag begynte elendigheten. Jeg var alene 90 prosent i fritida, og den eneste jeg snakket med var kassadama i butikken. For å ha noen å dele fritida med, oppsøkte han en fotballklubb og innebandyklubb, men de viste ingen interesse av å ha han med på laget. 
- Jeg dro hjem like nedsyltet i ensomhet. Et swingkurs jeg meldte meg på gikk greit, men etter kurset og mellom kurstidene, så jeg ingen av dem.

Gikk til avisa

En kveld gikk han ut på byen for å ta en øl og kaffe. Da kom han i snakk med en gjeng, som ville at han skulle ta med kompisen og sette seg sammen med dem.
- Jeg sa jeg var alene, og da ble jeg utelukket med en gang. Det var da jeg tok meg sjøl i nakken og gikk til Stavanger Aftenblad og fortalte om hvordan jeg hadde det. En journalist lagde en sak som ble lagt ut på nettet med min mailadresse. Etter to timer fikk jeg 50 henvendelser og etter tre dager var jeg oppe i 150, som ville være venn med meg. Dette tok helt av, jeg hadde truffet et tabuområde og var med og opprettet flere venneklubber i mange byer.

Ta vare på innflytterne

Halleland forteller om organiseringen av venneklubbene, og avslutter med en spørrerunde om ensomhet. Flere står fram og forteller om sine problemer med sosialisering i bygda. Det er særlig innflytterne av de omkring 50 frammøtte, som har elle har hatt problemer med å finne seg til rette i nytt miljø.
- Kommunen med ordfører Woie i spissen arrangerte nyinnflyttertreff i sin tid, sier ei dame. Det var vellykket, men jeg vet ikke om det eksisterer i dag. Noen har fadderordninger, men det er helst i skolesammenheng.
- Jeg var aktiv i idrett, så jeg fikk innpass her, sier en annen. 
- Vi ble kjent med noen gjennom barnehagen da jeg tok opp utfordringen vi møte på et møte der. Flere innflyttere hadde kjent på det samme.
- For meg tok det litt tid før jeg fant ut hvilke treffplasser det var i bygda… 
- Vi flyttet inn for tre år siden, og hadde bestemt oss på forhånd at vi skulle gå aktivt ut og bli kjent. I jakten på et turkart, traff vi folk. Det er gjerne innflytterne som finner hverandre. 
- Korpset ble redningen for meg…

Klikk for stort bilde

Sett døra på gløtt

Samfunnet er i stadig forandring. Alle har mer enn nok med seg selv, sier en mann. Bare 30-40 år tilbake og vi hadde et samfunn der folk hadde mer omsorg for hverandre.
- Vi er blitt for private, sier noen.
- De fleste av dere har en jobb å gjøre, sier Halleland. Be noen ut til lunsj, inviter naboen på middag. Det er handlingene som teller, ikke ordene. Det er noe med å anstrenge seg… 
- Jeg har prøvd, sier en eldre dame, men de kommer jo aldri. Jeg besøker naboene, men de vil ikke komme til meg, de vil heller ikke kjøre med meg til og fra møter når jeg tilbyr skyss. 
- Bruk folkehelseuka og oppsøk arenaer der du møter folk. Kanskje løsningen er å opprette en venneklubb her også? 

Klikk for stort bilde

Mens tankene surret, fikk forsamlingen en nydelig a capella versjon av «Gje meg handa di» framført av Randi Heggeland Strøm 

 

 

 

 

 

 

Tekst og foto: Mona Rolfsdatter Olsen