Den norsk-svenske unionen var basert på en stor grad av selvstendighet for begge nasjoner, og det var i utgangspunktet felles utenrikspolitikk og felles konge som bandt dem sammen. Etter hvert vokste det frem tanker om at denne unike og fredelige måten å løse sine nabofeider på burde markeres overfor resten av verden ved reise et monument. Av de første initiativene kan det nevnes at Eda kommunestyre i 1880 ble bedt om å ta stilling til et opprinnelig norsk forslag om å reise et monument.
Ved den nordiske fredskongressen 30. - 31. juli 1910 i Stockholm ble det vedtatt å starte en innsamling til å reise et fredsmonument på grensen ved Eda. Den endelige avgjørelsen om å reise monumentet ble tatt på kongressen i Østersund året etter.
Som en følge av unionsoppløsningen i 1905 var det naturlig nok stor forskjell på holdning og fremdrift på de to sidene av grensen. Det ble søkt om et tilskudd på 2000,- kroner fra hver av landenes regjeringer. Den norske bevilget pengene omgående, mens den svenske gav beløpet i ettertid etter en behandling i Riksdagen mot et betydelig mindretall.
Fra svensk side ble det samlet inn 17000,- kroner fra 20 000 glade givere, mens det fra norsk side kun ble gitt beløp på noen hundre kroner fra enkeltpersoner. Det ble også fra svenske myndigheters side gjort forsøk på å hindre grunnavståelsen. Men siden marken ble kjøpt kunne dette ikke hindres.
Den svenske arkitekten Lars Johan Lehming vant konkurransen om utformingen. Det førte til at han i ettertid mistet jobben sin som arkitekt for det svenske forsvaret. Det 18 meter høye monumentet ble utført i hvit granitt fra Iddefjorden, som ligger i grenselandet mellom Sverige og Norge lenger sør.
Innvielsen fant sted 16. august 1914. Da hadde det gått 100 år siden de to nabofolkene hadde hatt en åpen krigstilstand. Unionen var oppløst uten krig, og man hadde vist verden hvordan konflikter kunne løses fredelig.
Det var ventet 3000 beøkende til festen - det kom 12000!
Fra norsk side var det tale av stortingspresidenten Jørgen Løvland mens det fra svensk side var en tilsvarende hilsen ved biskop Henning von Scheele. Fra norsk side kom det telegram med hilsen fra kongen og regjeringen, men noe tilsvarende kom ikke fra svensk side.