Fredsriket Morokulien

Nettside om fredsmonumentet og Interregprosjektet "Mötesplats Fredsplatsen Morokulien". 

Gjennom Kalmarunionen i 1397 la dronning Margrethe grunnlaget for det som skulle bli en sterk nordisk stat ved at Danmark, Norge og Sverige ble en union. Allerede i 1448 gikk Sverige permanent ut av unionen, og gjennom en traktat av 1450 skulle så Danmark og Norge være to likestilte stater i union med felles konge. Det endte opp med en total dansk dominans opp gjennom hele middelalderen. 

 

Sverige prøvde gjennom lang tid og flere forsøk å ekspandere vestover ved å okkupere Norge uten at dette lyktes. Først etter at Danmark hadde gått i kompaniskap med Napoleon og dermed ble den tapende part ved Kielerfreden i 1814 ble Norge styrt inn i en union med Sverige som varte helt til 1905. Uansett hvordan en så på denne tvungne unionen så førte dette i hvert fall til at de mange krigssituasjonene mellom Norge og Sverige opphørte.

Monumentet

Svart-hvitt bilde av fredsmonumentet

Den norsk-svenske unionen var basert på en stor grad av selvstendighet for begge nasjoner, og det var i utgangspunktet felles utenrikspolitikk og felles konge som bandt dem sammen. Etter hvert vokste det frem tanker om at denne unike og fredelige måte å løse sine nabofeider på burde markeres overfor resten av verden. Det dukket opp tanker om å reise et monument. Av de første initiativ kan det nevnes at Eda kommunestyre i 1880 ble bedt om å ta stilling til et opprinnelig norsk forslag om å reise et monument.

 

Ved den nordiske fredskongressen 30. - 31. juli 1910 i Stockholm ble det besluttet å starte en innsamling til å reise et fredsmonument på grensen ved Eda. Beslutningen om å reise monumentet ble tatt på kongressen i Østersund året etter.

 

Som en følge av unionsoppløsningen i 1905 var det naturlig nok stor forskjell på holdning og fremdrift på de to sider av grensen. Det ble søkt om et tilskudd på 2000,- kroner fra hver av landenes regjeringer. Den norske bevilget pengene omgående, mens den svenske gav beløpet i ettertid etter en behandling i Riksdagen mot et betydelig mindretall.

 

Fra svensk side ble det samlet inn 17000,- kroner fra 20 000 glade givere, mens det fra norsk side ble gitt beløp på hundretalls kroner fra enkeltpersoner. Det ble også fra svenske myndigheters side gjort forsøk på å hindre grunnavståelsen. Men siden marken ble kjøpt kunne dette ikke hindres.

 

Den svenske arkitekten Lars Johan Lehming vant konkurransen om utformingen. Det førte til at han i ettertid mistet jobben sin som arkitekt for det svenske forsvaret. Monumentet ble utført i hvit granitt fra Iddefjorden, som er et annet grenseområde mellom de to landene.

 

Innvielsen fant sted 16. august 1914. Da hadde det gått 100 år siden de to nabofolkene hadde hatt en åpen krigstilstand. Unionen var oppløst uten krig, og man hadde vist verden hvordan konflikter kunne løses fredelig. Det var ventet 3000 beøkende til festen - det kom 12 000!

 

Fra norsk side var det tale av stortingspresidenten Jørgen Løvland mens det fra svensk side var en tilsvarende hilsen ved biskop Henning von Scheele. Fra norsk side kom det hilsningstelegram fra konge og regjering, men noe tilsvarende kom ikke fra svensk side.

 

Utviklingen videre 

Etter innvielsen i 1914 var fredsmonumentet og fredsplassen møtested for en rekke større og mindre arrangementer i fredsregi. Dette varte frem til 1940 da 2.verdenskrig satte en stopper for de felles arrangementene, men som samtidig gjorde fredsmonumentet til et symbol for fred og tro på en bedre fremtid for mange.

 

Etter krigen skjedde det en langsom utvikling av området og bruken av det. Et norsk-svensk radioprogram ble det som satte søkelyset på fredsplassen og frembrakte navnet Morokulien som brukes på området i dag. Navnet favner geografisk langt mer enn fredsplassen. Lennart Hyland fra Sveriges Radio og Randi Kolstad fra NRK var de sentrale personene i programmet.

 

Som følge av denne oppmerksomheten skjedde det en videre utvikling i området som kort skal listes opp. Det ble etablert en amatørradiostasjon i en av de gamle bygningene på området. Det var et felles norsk -svensk prosjekt som løper den dag idag. Det har vært populært i den store verden å ha kontakt med stasjonen på grensen. Eidskog kommune flyttet den gamle skysstasjonen Brennastua hit i 1961,og sammen med Eda etablerte kommunen en felles turistinformasjon her med tilliggende campingplass.

 

Av kommersielle tiltak kan det også nevnes at Svenska Freds- och skiljedomsforeningen bygde en restaurant og bensinstasjon på sitt område, noe som var svært omdiskutert og som holdt på å skape ufred mellom den norske og svenske fredsforenlngen. Anlegget er senere solgt tll private.

 

Etter hvert ble det praktisk vanskelig for både den norske og svenske fredsforeningen å drive området. Grunnen ble solgt av Svenska Freds- och Skiljedomsforeningen og Norges Fredslag til respektive Eda kommune og Eidskog kommune i 2005.

I dag har de tekniske avdelingene i kommunene Eda og Eidskog i fellesskap ansvaret skjøtsel av Fredsplassen. I forbindelse med Interreg prosjektet Fredsplassen 4.0 ble det utarbeidet en skjøtselsplan for monumentet og området rundt.

 

Foreningen utviklet blant annet fredskonseptet videre gjennom etableringen av en minnelund - den såkalte Ministerlunden - hvor det er plantet en tresamling for å minne om et fellesskap i fredens tegn.

 

Lån bok "Fredsriket" skrevet av Hans Lindkjølen på Tyrielden Eidskog bibliotek. 

Søk litteratur om Morokulien på Nasjonalbibliotekets katalog